Da livet atter en gang tok en U-sving og vi fikk en trøkk mitt i trynet. Dette blir mitt andre innlegg på bloggen, som ikke handler om god mat eller noe annet digg jeg har spist. Men noe så ufattelig trist som at livet atter en gang tok en U-sving.
Sist var for nøyaktig 2 år siden, og det kan du lese om her
Hvem skulle tro at vi igjen skulle sitte her vettskremt og maktesløse uten å kunne gjøre noe annet enn å håpe. Vi var igjen blitt rammet av kreft, for 3 gang faktisk. Bare ordet kreft får en til å ville slutte å puste, det er skremmende. Det var som et slag mitt i trynet og ingen så den komme, iallefall ikke så kort tid etter endt behandling. Det er jo bare 1,5 år siden siste cellegiftkur med stamcellebehandling. Dette skulle jo bli så bra sa legene, kroppen ville bli nullstilt og kreften ville forsvinne. Vi tøyset til og med litt om at nå hadde han 2 bursdager, en da han ble født, og en den dagen kroppen ble nullstilt pga. stamcellebehandling. Alle barnevaksiner måtte tas på ny og vi skulle leve lykkelig inn i evigheten. Men slik gikk det altså ikke. Noen små kreftceller som klarte å overleve hele behandling hadde ligget og godgjordt seg i 1,5 år før det eksploderte og satte kroppen til min mann helt ute av spill.
Det tok nesten 2 måneder med feber og innleggelse på sykehus inklusiv fjerning av milt før legene fant ut at det var tilbakeslag.
Første beskjed vi fikk, var at det ikke fantes spor av kreftceller, men etter 5 beinmargsprøver, petscanning og diverse andre prøver og til slutt fjerning av milt, fikk vi den utrolig triste beskjeden, TILBAKEFALL AV KREFT.
Vi var lamslått og trodde nesten ikke det var sant. Men det var ingen drøm, det var ingen april spøk, selvfølgelig ikke vi var jo i september.
Igjen skal vi kjempe oss igjennom tøffe cellegiftkurer og ny stamcelle behandlig med donor denne gang. Vi er igjen prisgitt disse menneskene i hvite klær som løper omkring på våre sykehus for å lindre sykdom, sorg og smerte. De er nesten som “engler” allesammen, så snille og hjelpsomme. Vi er ufattelig takknemlig for at dere er dere og håper at vi en dag kan sjekke ut fra avdelingen, i håp om ikke å komme tilbake igjen.
