Når livet tar en U sving

Dette blir et personlig innlegg, om da livet plutselig stoppet opp og tok en U sving. Et innlegg som ikke handler om en matoppskrift, eller noe godt jeg har spist, men om noe så ufattelig trist som når noen som står deg nær blir rammet av en alvorlig sykdom.

Noen ganger skjer det utenkelige. Tilværelsen slår deg hardt i trynet, og livet blir aldri det samme igjen. Iallefall ikke på lenge, lenge.  Det var som et smell rett i trynet hvor både hjertet, kroppen og hodet falt fra hverandre.  Livet ble helt tomt, helt sort og veldig rart. Din aller, aller nærmeste blir rammet av kreft. Bare ordet kreft er skremmende.  Det er så lett å gi opp håpet og havne i kjelleren. I flere dager og uker eksisterte vi bare mellom sykehus og hjem, alt rundt var en tåkesky. Husker egentlig veldig lite fra vi fikk beskjed om at min kjære var syk og frem til endelig diagnose og behandlingsstart. Viste du at det tar hodet ditt kun fem sekunder å forandre en mening, du stopper deg selv i alt du ønsker å oppnå, livet blir satt på vent.

Det var en dag i september 2018 livet ble snudd opp ned og tok en stor U sving. Alt vi hadde planlagt, alt vi skulle gjøre, alt vi drømte om, ble plutselig utsatt på ubestemt tid. Nå kunne ingen planer legges,  alt dreide seg om å få starte behandlingen og bli frisk. Kampen for å overleve skulle begynne. Det føles litt rart at en person bare vil komme igang med å pumpe kroppen full av gift, men hva er alternativet. Det er viktig å ikke gi opp men figthe, det er litt av behandlingen det og.  Behandling ble satt igang, den er tøff, skikkelig tøff. Det er ikke like lett å stå på sidelinjen og se hvordan din kjære kjemper seg gjennom mange vonde dager. Inn og ut av sykehus igjen og igjen.  Jeg tror nesten jeg kan kjøreturen frem og tilbake fra sykehuset i blinde snart. Det har blitt noen turer,  som snart nærmer seg tresifret tall, eller det kommer iallefall opp i tresifret før behandlig er ferdig, da det er enda noen måneder igjen før den er avsluttet. Endelig ser jeg et lys i tunellen og ikke bare en evig rundkjøring som går rundt og rundt i det uendelige. Det vil antakelig ta både uker og kanskje måneder før vi kan leve som normalt, men jeg har fått et håp om at dette skal gå bra, takket være disse  menneskene i hvite klær som løper omkring på våre sykehus for å lindre sykdom, sorg og smerte. Di er nesten som “engler” allesammen, så snille og hjelpsomme. Vi er ufattelig takknemlig for at dere er dere og sjekker snart ut fra avdelingen, i håp om ikke å komme tilbake❤

8 kommentarer

Siste innlegg