Denne gangen har jeg virkelig tellt på knappene om jeg skal dele sorgen jeg føler akkurat nå med dere. Blir det for privat eller er det greit å være åpen og ærlig. Jeg går for åpen og ærlig, da det er viktig å sette ord på sorg.

Dette innlegget startet jeg egentlig på i januar da vi skulle til Oslo og være der i 1 måned, mannen min skulle få stamcelle behandling, vi skulle være med i et prosjekt som heter avansert hjemme sykehus.  Noen av dere som har fulgt meg en stund, vet at  min kjære har hatt lymfom  3 ganger.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Første gang 1993 så i 2018 og nå høsten 2020, tilbakefall av samme agresive typen som sist,  vi var atter en gang i sjokk.

Om du ønkser kan du lese mine 2 tidligere innlegg om det her og her

Dette innlegget skulle egentlig handle om våres reise mot en frisk kropp og opplevelsen av å være med på avansert hjemmesykehus, slik ble det ikke.

Behandligen denne gang var ennå tøffere en tidligere.

Cellergift og stamcellebehanding med donor var nødvendig for å prøve å ta knekken på de lumske cellene som herjet rund i kroppen.

Timer, dager og uker med cellegift. Timer, dager og uker med feber, innfeksjoner og sykehus innleggelser. Dette i seg selv er knalltøft og en stor påkjenning, men midt oppi Korona og alle de begrensinger dette gir, ble det en ekstra utfordring. Som pårørende var det ikke alltid like enkelt å ikke få lov til å komme på besøk, da avdeliger ble stengt og isolert pga. utbrudd.

Altså ingen inn, ingen ut, utenom de som skrives ut.  Det er tøft å føle seg så liten og hjelpesløs der på sidelinjen uten å kunne være til støtte hele tiden.

Veien tilbake mot en “frisk kropp” startet  opp i september 2020. Vi håpet virkelig at dette skulle gå bra og vi følte at vi hadde fått livet i gave da det rett før jul i 2020 ble bekreftet at det var funnet beinmargsdonor. Vi så virkelig frem til å få startet siste del av behandlingen, for etterhvert å kunne komme tilbake mot en normalt liv.

Nå skriver vi mars 2021 og en tøff behandling skulle vært i sluttfasen, men slik gikk det desverre ikke. Behandlingen ble for tøff for den slitne kroppen din og komplikasjoner oppstod. Livet sto desverre ikke til å redde og etter flere dager med store smerter fikk min kjære fred og sovnet stille inn med flere av sine nærmeste rundt seg den 19.02.2021

Vår alles kjære og umistelige samboer, far, bonusfar, farfar, sønn, bror, onkel, svigerfar, kollega og gode kamerat var ikke lenger blandt oss. Min klippe i livet var borte, vi som skulle bli gamle sammen og gledet oss til mange, mange år inn i alderdommen. Plutselig ble livet forandret og jeg sitter her alene uten min kloke klippe som alltid hadde så gode råd og svar på det meste. Nå er barn og venner en god trøst, med tiden vil sorgen ta mindre plass og lyspunktene ved livet bli større.

Følg meg gjerne på instagram for daglig inspirasjon